Til minne

 

What we have once enjoyed we can never loose. All that we love deeply becomes a part of us

 

Domino ble født 23. februar 2009. Han elsket å jobbe og hadde opprykk til LP2. Ellers var han frisk og var fri både på øyne, HD og AD.

Rufus var 75% border collie og 25% picard. Desverre hadde han sterk grad HD så han ble ikke mer en 1 år gammel.

Werner var en Engelsk Springer Spaniel som var født i 1992, han ble 10 år gammel.

Før Amado har jeg eiet disse tre hestene; Mack, Ironika og Bourbon. Jeg har lært masse av alle tre og de er dypt savnet.

Vi minnes...

Klokkeråsen's Wishmaster, "Domino"

 

Domino (From French domino (1801) < Medieval Latin domino < Latin dominus (“lord, master”) ble født 23. februar 2009 på Klokkeråsen kennel. Klokkeråsen's Tammy Rose er hans mamma, hun eies av Liv McDowell og går elite lydighet. Pappaen hans bor i Sverige og blir kalt Minto til daglig. Domino er en aktiv og og overlykkelig hund. Han er ivrig og elsker å trene. Han har masse intensitet og lærer kjempefort. Vi konkurrerer i lydighet og har nå fått opprykket til klasse 2. Han er fortsatt ukonsentrert, men det tror jeg nok kommer seg. Domino er også en sta "liten" hund, han vet hva han vil og han kan prøve lenge for å få det til. Koser meg masse med han.

Domino blir stadig mer voksen, han roer seg stadig bedre ned. Han har en god av-knapp innendørs og full fart ute. Han er fortsatt ung og er også veldig valpete i møte med både mennesker og andre hunder. Domino lider av lettere separasjonsangst, dette kan være tillært en gang de sprengte her i nabolaget og han var hjemme alene. Det er etter dette det har vært veldig vanskelig for han å være igjen hjemme når vi går.

Domino er bare en god koseklump, han "prater" og står i når han blir kost med. Kallenavnet hans er ofte "Bittelille", rett og slett fordi han fremstår som bitte liten ganske ofte. Barnslig og søt :)

Domino forlot oss desverre altfor tidlig, bare 2 år og 4 mnd gammel, etter ett stygt møte med en hoggorm. Hvil i fred Bittelille...

Rufus

Rufus ble født på stallen der hesten min sto. Han var ett uhell mellom gårdens blandingshund og en streifende bc-hann. Dette møtet resulterte i en gjeng med nydelige valper. Rufus var en søt, lettlært og morsom hund. Vi var utrolig glade i han. Desverre var han ikke en trygg hund, han var redd for absolutt alt fra den dagen vi hentet han. Vi gikk valpekurs og var med på skogstreninger med NRH. Vi var også i kontakt med adferskonsulent uten resultat. Han utagerte mot folk vi møtte på gata, han ble redd for den minste forandring her i hjemmet. Samtidig så vi at han stadig var halt på bakbena og veldig stiv etter hvile, hoftene hans lagde stadig lyder. Det viste seg at han hadde sterk grad HD og det var en stor sannsynlighet for at adferdsproblemene hans kom av dette.

En dag i mars 2006 måtte vi ta den vanskelige avgjørelsen å kjøre han til veterinæren. Han sovnet inn på stallgulvet der og jeg lovet meg selv og andre at jeg skulle aldri ha hund igjen.

Werner

Werner var egentlig hunden til ei venninne av meg. Hun hadde overtatt han fra kennelen da han var tre år gammel. Werner var en veldig usikker hund og hadde sterk separasjonsangst. Han var ikke veldig trygg på folk. Jeg overtok han da han var ca 8 år fordi det ble vanskelig for venninnen min og familien hennes å han en hund de aldri kunne gå fra. Jeg var på den tiden hjemmeværende og da passet det helt supert.

Werner var en tvers igjennom god hund. Elsket å sitte i sofaen, tett inntil og kose. Vi gikk ett bronsemerkekurs i hundeklubben og Werner ble veldig flink til tross for at han var døv. Han slet også med furunkulose, utbruddene kom og gikk. Jeg greide ca og ha kontroll på det heldigvis.

Werner virket som han koste seg i den lille familien han var kommet til, det var bare meg og min sønn. Han fikk lekelyst og virket generelt gladere etterhvert. Pga knekte tenner ville han ikke bite i noe hardt. Han var ikke den friskeste hunden desverre. I 2002 måtte vi ta avgjørelsen om å avlive han, da var han på god vei til å bli blind også og det ble for stor belastning for han å værken kunne høre eller se. Da ble han igjen veldig usikker og jeg syns det var det eneste rette å la han få slippe.

Hester

Jeg begynte i rideskolen på Brunla (Brunlanes og Stavern Rideklubb) da jeg var ca 8 år. Siden jeg ikke fikk hest av mine foreldre fortsatte jeg bare å ri i rideskolen til jeg var ca 18. Da sluttet hun som alltid hadde drevet rideskolen og jeg så ikke noe poeng i å fortsette.

Bare ett par år senere kjøpte jeg min første hest Mack, en halvblods ridehest på 1,75 i mankehøyde. Han var på den tiden 14-15 år og en flott førstehest. Han hadde tidligere gått 1,50 baner, men høyeste vi hoppet var 1,40 og startet 1.10. Jeg lærte utrolig mye av han og vi var på mange kurs sammen, de fleste for George Remmen, og vi startet endel. Mack kunne vel sammelignes med en hund, kom når jeg ropte og ville helst dilte etter i hælene på meg. Han var bare så utrolig god. Desverre så hadde Mack opplevd sin del av dårlige dager i sitt liv og helsen hans var ikke så veldig god. Han ble oprerert for strupepiping og behandlet for betennelse i frambena, da han på slutten fikk svulst i nesa syns jeg det var nok... og han fikk slippe noe mer.

Neste hesten ble ei dansk varmblodshoppe som het Ironika, ei lita hoppe på ca 1,60 i mankehøyde. Ironika har Intellect som far, Nimmerdor som farfar, farmors far var Marco Polo. Moren hennes het Anja, morfaren var Alibi. Blanding av sprang og dressur-linjer. Hun var 6 år når jeg kjøpte henne og lite ridd og håndtert. Hun var ei hoppe med ett enormt temperament og det var ikke få ganger jeg lå på ridebanen og så hesten springe avgårde. Vi fikk til ett samarbeid etterhvert og vi fikk også startet en sprangklasse sammen før jeg solgte henne pga mangel på tid og penger. Hun bor nå hos ei som heter Kjersti og har de starter dressur på middels nivå og Ironika har også fått ett føll til.

Siste hesten jeg eide var varmblodsen Bourbon, Bourbon var ca 1,65 i mankehøyde. Han var innsittet når jeg kjøpte han som 5-åring, jeg vil ikke kalle han innridd. Jeg syns jo han var flott, hvite hesten med brune flekkene. Bourbon var en kjempefin hest, den enkleste i verden å håndtere. Han var trygg og stabil og ri på både på tur og bane. Han hadde noen bukkeserier og litt andre smågreier for seg innimellom, det var mest i starten og skjedde sjeldnere og sjeldnere. Han hadde god balanse og lett for å aktivere bakparten, galoppen hans var utrolig fin å sitte på. Vi drev med både dressur og sprang på lavt nivå. Det viste seg at han ikke var ferdig å vokse og som 7-åring hadde han vokst fra meg... jeg ble bare en mygg på ryggen hans og kunne glemme å få beina rundt han. Bourbon ble stor, han brukte 155 i dekken og da med ekstra stor front ellers passet det ikke rundt han. Jeg måtte kjøpe en gjord som var 160 lang for at den skulle passe. Jeg innså da at dette gikk dårlig, han trengte en rytter med lengre ben. Derfor ble han solgt november 2006.